Vi har flyttet!

Besøk vårt nye nettsted på argumentnett.no!

Argument #2 er ute i stativene!

Hjerneføde, nevrononsens og tankevekkende stoff - Argument #2 med tema HJERNEN er ute i stativene nå!

Kan nevrovitenskapen forklare alt vi gjør?
Er det skitten eller grønn strøm som lyser opp lesesalen?
Finnes "The Gay Gene"?
Trenger vi egentlig humanister, og til hva?
Hva skjer med Facebook-profilen din når du dør?

Dette og mange andre spørsmål du ikke ante du hadde, får du svar på i denne utgaven av Argument.

Verken fugl eller fisk

Illustrasjon: Carline Tromp

Verken fugl eller fisk

Grensene mellom artene er langt fra klare

Av Ola Tobias Hafslund og Kristina Øie Kvile

Biologer har i flere århundrer ansett det som sin viktigste oppgave å klassifisere variasjonen av liv på jorda. Med den svenske pioneren Carl Von Linné i spissen, gikk man til verks. Målet var, og er fremdeles, å tegne opp det korrekte slektskapet mellom arter. Biologene har imidlertid et stort problem: Artsgrenser. De lærde strides om hva en art egentlig er. Det finnes rundt 10 forskjellige definisjoner.

Her er et kræsjkurs i de vanligste definisjonene, og svaret på hvorfor vi fortsatt sliter.

I Guds navn

Med en generell tanke om at alt var gudegitt og uforanderlig, hadde tidlige biologer en morfologisk tilnærming for å skille en art fra en annen. Dyr med visse uforanderlige kjennetegn hørte for de gudfryktige til en bestemt art. Fugler ville for eksempel tilhøre ulike arter avhengige av spesielle fargemønster, nebbform eller andre ytre kjennetegn. Dette er en god start. Men hvor går grensen for hvor stor variasjon det kan være innad i en art før det blir til to arter? Hvor store ulikheter i nebbform skal til for å skille to fuglearter fra hverandre? Det blir opp til biologen. Selv mennesket kunne bli klassifisert som én art av én biolog, og som seks arter av en annen.

Raser, kalte de det den gang.

Avkommet avgjør

I 1942 kom biologen Ernst Mayr med et nytt forslag. Hvis to individer kan få fruktbare avkom sammen, hører de til samme art. Dette kalles en biologisk artsdefinisjon og er lærebokseksempelet for biologistudenter. I praksis er den overraskende vanskelig å implementere. Først og fremst fordi ukjønnede organismer, som bakterier, blir utelatt. Men også fordi definisjonen er ubrukelig på fossiler fra utdødde dyr som av naturlige årsaker ikke lenger er parringsdyktige. Archaeopteryx, verdens mest kjente forhistoriske fugl, kan for eksempel bare gjenkjennes på ytre kjennetegn ved fossiler, siden vi ikke kan teste hvem den kunne parret seg med.

Det betyr trøbbel for Ernst Mayr.

Evolusjonært slektskap

I 1961 følger amerikaneren Gaylord Simpson opp med en ny god idé. Hans løsning er en evolusjonær artsdefinisjon der en art er definert som den gruppen organismer som har likest arvemateriale. Dessverre for Gaylord fikk han fort samme problem som Linné og kompani:  Hvor går grensen mellom en art og en annen? En forskjell på 0,1 prosent i arvemateriale eller fem prosent? I dag vet vi at en endring i bare 0,1 prosent av arvematerialet kan frembringe radikale forskjeller, som skillet mellom fjær eller skjellhud hos reptiler.

Så hva er egentlig en art? Utrolig nok vil det være avhengig av hva slags art vi snakker om. Biologer som jobber med sopp bruker andre metoder enn de som jobber med insekter. Og når det kommer til stykket, er mennesket kanskje den eneste arten som bryr seg om spørsmålet om hva som gjør en art til en art.

Ola Tobias Hafslund (f. 1987) skal bli realfagslektor og er skribent i Argument. Kristina Øie Kvile (f. 1986) er marinbiolog og naturvitenskapelig redaktør i Argument. De er begge tilknyttet Universitetet i Oslo (UiO), og er stolte medlemmer av arten Homo sapiens.

Den lovløse halvøya

Hele verden ser på Gaza og Egypt. Men få er klar over at en viktig nøkkel til stabilitet finnes på den golde og øde Sinai-halvøya.

Foto: Wikimedia commons

Den lovløse halvøya

Av Eilif Hartwig

Gaza, 16. november. Egypts statsminister besøker Gazastripen for å vise sin støtte til det palestinske folk etter Israels nye militære angrep. Han blir mottatt med åpne armer av Hamas. Besøket er et godt bilde på den endrede dynamikken i regionen. Israel kan ikke lenger ta sin allianse med Egypt for gitt. Allikevel har både Hamas, Israel og Egypt én felles interesse: Stabilitet på Sinai-halvøya.

Utviklingene i dette lite belyste området går imidlertid i en annen retning, og kan ikke lenger ignoreres.

Omstridt siden 1979

I 1979 underskrev Israel og Egypt en fredsavtale. Som en del av avtalen ga Israel Sinai tilbake til Egypt, mot at Egypt måtte love ikke å utplassere militært personell på halvøya. Israel ville helst at Egypt skulle overlate Sinais befolkning til seg selv, noe regimet i Kairo i stor grad gikk med på. Konsekvensen har blitt en økende konflikt mellom beduinene, Sinais urfolk, og regimet i Kairo. Når de ikke har kunnet stole på at staten ville hjelpe dem, har de måttet finne alternative måter å overleve på. Smugling og handel over grensene til Gaza og Israel har vist seg å være eneste utvei.

Farlige utvikling

Etter grasrotopprøret i Egypt i 2011 forsvant både politi og sikkerhetsstyrker fra sine poster over natten. Beduiner gikk til væpnet angrep på statlige poster og tjenestemenn; myndighetskontorer ble ranet og tømt, og statsansatte ble kidnappet. Rør som transporterer tilnærmet all egyptisk gass ut av landet til Israel og Jordan ble sabotert. Den multinasjonale militærstyrken – blant annet bestående av norsk personell – som har som mandat å opprettholde freden på halvøya, har vært ute av stand til å gjøre noe med situasjonen.

Grensepolitisk tunnelsyn

Sinai grenser både til Israel og Gaza. Det historiske og kulturelle båndet mellom befolkningen på Gaza og Sinai strekker seg langt tilbake i tid, og er et samarbeid preget av gjensidig respekt og forståelse. Etter at Israel iverksatte en handelsblokade med Gaza i 2007, ble Hamas nødt til å snu seg mot Sinai for å sikre forsyninger av mat, byggemateriell og andre varer. Både under Mubaraks tid og i tiden etter opprøret har grensen stort sett vært stengt. Den underjordiske grensehandelen har derfor utviklet seg til å bli en milliardindustri.

Israel bygger grensegjerde

Våren 2012 ble broren til en eritreisk nordmann kidnappet av beduiner i Sinai-ørkenen. De krevde 33.000 dollar fra hans familie for å slippe ham fri. Han sitter fortsatt i fangenskap. Dette er bare én av mange tusen historier fra grensen mellom Sinai og Israel, som de siste årene har blitt en viktig handelsrute for narkotikasmugling og smugling av afrikanske flyktninger som vil til Europa. Israel svarte i 2011 ved å bygge et 240 km langt gjerde langs grensen til Sinai. Konsekvensen har vært at antallet migranter angivelig gikk ned så mye som 90 prosent innen sommeren 2012. Innstramningene har gått hardest ut over flyktninger som holdes fanget på Sinai, ettersom tilfellene av tortur og fengsling under uverdige forhold har blitt hyppigere.

Jihadisme

Etter opprøret i Egypt i fjor har man sett en sterk fremvekst av jihadistgrupper på Sinai-halvøya. Israel og USA er engstelige for at disse gruppene i samarbeid med søstergrupper på Gaza skal kunne angripe fra Sinai. Egypt vet hvilke konsekvenser dette vil kunne få for forholdet til Israel, og har de siste månedene igangsatt en offensiv for å svekke disse gruppenes innflytelse. Jihadistene har funnet en velvillig samarbeidspartner i beduinstammene, som er behjelpelige med å få tak i våpen og annet materiell

Ved å underkaste militante jihadister og beduinene den samme behandlingen, har egyptiske myndigheter bidratt til å forene beduinenes motstandskamp med islamistenes militante opprør. Opprøret i nabolandet Libya styrket både islamistenes og beduinenes kamp på Sinai etter Gaddafi-regimets fall. Etter plyndringer av de statlige våpenlagrenefikk begge gruppene økt tilgang på våpen. Det har gjort dem bedre rustet til å stå opp mot de egyptiske sikkerhetsstyrkene. Deler av disse våpenlagrene fant også veien over grensen til Gaza.

Hamas styrker sin posisjon

Hamas på sin side, ser på grensen til Sinai som en viktig nøkkel til sin sosiale og økonomiske utvikling. De ønsker å åpne grensen for både vare- og persontrafikk. Videre ønsker de i likhet med beduinene å få tilgang på egyptisk gass som transporteres i rør gjennom Sinai til Israel og Jordan.

Hamas' myke makt på Sinai har økt kraftig som en konsekvens av den storstilte handelen over grensen, og Israel er engstelig for at Sinai etterhvert skal kunne bli Gazastripens forlengede arm. President Morsi er også klar over Hamas' styrkede posisjon på Sinai. Han vil trolig dra nytte av sine gode relasjoner til Hamas-ledelsen ved å be dem om å respektere fredsavtalen mellom Egypt og Israel.

Ny fredsavtale

Både Israel og Egypt er nødt til å erkjenne følgene av den mangelfulle fredsavtalen og neglisjeringen av Sinai. Fredsavtalen mellom dem må tilpasses en ny tid. Dette innebærer å øke sikkerheten ved grensene til Gaza og Israel. I 30 år har beduinene blitt glemt. Søkelyset har vært på statene, på utvikling i fastlands-Egypt og turistdestinasjonene på Sør-Sinai.

Beduinene trenger et tilbud om et alternativ til den ulovlige undergrunnsøkonomien. «Hvis vi som egyptere ikke innser at beduinene også er egyptere, vil vi måtte betale en høy pris i fremtiden», påpeker Egypts fremste menneskerettighetsaktivist, Saad Eddin Ibrahim. «Fullverdig statsborgerskap, tilgang på kjøp og salg av eiendom for beduinene og sosioøkonomisk utvikling på Sinai er den eneste måten vi kan bedre situasjonen på».

Inngripen er nødvendig

Egypt, Israel, Gaza og Sinais innbyggere vil alle tjene på å formalisere sine økonomiske relasjoner. For sikkerheten i regionens skyld, fremfor alt i Israel, vil handel over bakken mellom Gaza og Egypt være å foretrekke. Guvernøren i nord-Sinai har foreslått en frihandelssone rundt Rafah, noe som kunne gitt 1.7 milliarder dollar til Egypts slunkne statskasse. I dag ender overskuddet fra grensehandelen mellom Sinai og Gaza/Israel i hendene på grupperinger som bidrar til å svekke stabiliteten på Sinai – og som er tvunget til kriminell aktivitet.

Den uholdbare situasjonen på halvøya levner ikke noe alternativ.

Eilif Hartwig (f. 1985) studerer freds- og konfliktstudier ved Universitetet i Oslo (UiO)

Et fuktig problem

Et kjent scenario: Du er ute og går, og det begynner å øse ned. Noen løper forbi deg, mens andre spaserer uten å la seg merke med det dårlige været. I møte med en regnskur vil de fleste tenke at vi blir mindre våte av å løpe enn av å gå i regnet. Stemmer det? Mannen i gata bryr seg kanskje ikke om dette. Men her er to fysikkinteresserte med litt mye fritid. Spørsmålet blir til diskusjon over flere dager, og en halv notatbok.

Foto: Wikimedia Commons

Et fuktig problem

Å løpe eller ikke løpe, det er spørsmålet.

Av Ask Markestad og Kristian Olsen

Første steg vi må ta for å forstå problemet er å lage en klar og oversiktlig modell av situasjonen. Vi må vite hva som er de avgjørende faktorene, og hvordan disse henger sammen. Det store spørsmålet er hvordan vannmengden man mottar varierer med fart. Som i de fleste matematiske modeller forenkler vi alle former grovt. For eksempel gjør mennesket seg fint som avlange kuber. Regnet kan deles i to typer: vannet som treffer deg på forsiden av kroppen, og deretter det som lander på hodet og skuldrene.

Våt Supermann

Andre steg er en enkel overdrivelse. La oss nå anta at du er Supermann. Du beveger deg usannsynlig raskt fra din posisjon i regnet til et trygt og tørt sted. Så raskt at det for deg virker som om regnet står stille i løse luften. Siden du løper så raskt at regnet ikke faller i løpet av den tiden du bruker på å nå målet, blir du ikke truffet av noe som helst på toppen av hodet eller skuldrene. Men siden regnet faller med en jevn fordeling, vil du alltid treffe vannet som til enhver tid er rett foran deg. Dette betyr at når du beveger deg blir du truffet av alt regnet mellom deg og destinasjonen som dekker arealet av fremsiden av kroppen. Denne mengden vann vil uansett være der og treffe deg uavhengig av farten du løper med.

Våt skilpadde

Dette gjelder altså vannet som treffer deg på fremsiden av kroppen. Hva med vannet som treffer deg på hodet og skuldrene? Anta at du er en skilpadde. Du beveger deg ubegripelig tregt, så tregt at store mengder vann treffer deg. Men andre ord, du er gjennomvåt. Mengden vann du får på deg avhenger av mengden vann som treffer hodet ditt til enhver tid. Og desto lenger tid du er ute og går i regnet som skilpadde, desto mer regn vil du møte på.

            Nå kan vi beskrive den totale vannmengden. Jo fortere vi løper, desto mindre vann treffer oss ettersom når vi øker farten tar det mindre tid å tilbakelegge distansen. Dette gir mening, men forteller ikke hele historien. Skal vi virkelig se en sammenheng mellom fart, distanse, og vår egen størrelse, må vi ta matematikken et steg videre.

Alt er relativt

Nå innfører vi litt relativitet. Mange vil kanskje assosiere relativitet med Einstein. Men dette begrepet ble innført i vitenskapen mye tidligere, av filosofen og astronomen Galileo Galilei. Hans relativitet var enkel, relativt sett, og i stor grad noe vi er vant til i dagliglivet. For eksempel hvis man beveger seg i forhold til noe, kan farten beskrives fra flere synspunkt samtidig. To biler som kjører mot hverandre i 50 km/t vil fra hver bils synspunkt passere hverandre i 100 km/t. Det samme gjelder når du løper i regnet. Fra ditt synpunkt vil regnet bevege seg mot deg i den farten du beveger deg i. Vannet beveger seg både nedover og mot deg, og vil treffe deg i en bestemt vinkel. Dette betyr at kroppsarealet regnet treffer ikke er arealet til hele kroppen din, men bare en del av den. Dette arealet varierer med farten du beveger deg i.

Du ser aldri en fysiker løpe

Vi har nå en noe bedre oversikt over situasjonen, og nærmer oss en løsning. Gjennom en rekke steg kommer vi fram til en ny og mer nøyaktig formel som viser sammenhengen mellom fart og vannmengde (se faktaboks). Formelen viser at mengden vann som treffer deg er en minimumsmengde multiplisert med en variabel som blir mindre når farten øker. Med andre ord, i store hastigheter vil vannmengden være mindre enn i lave hastigheter. Hvis du faktisk er Superman og kan bevege deg umenneskelig raskt, blir leddet inne i kvadratroten cirka 1, siden vi tar et lite tall og deler på et veldig stort tall. Det vi sitter igjen med er bare vannet mellom deg og destinasjonen din, altså minimumsmengden som vi så tidligere. På samme måte blir dette leddet utrolig stort hvis du beveger deg som en skilpadde, og du blir veldig våt. Sammenhengen mellom vannmengden og farten gir oss en enkel graf for hver distanse vi skal bevege oss (se graf). Grafen viser hvor raskt du må bevege deg for at det skal ha en effekt. Mengden vann du får på deg hvis du beveger deg i en meter i sekundet er betydelig mer en det du får på deg hvis du beveger deg i to meter i sekundet. Å løpe i hastigheter høyere enn dette gjør veldig lite forskjell. Kort sagt: Du trenger ikke slite deg ut. Det holder å skifte til et joggetempo for å minimere vannmengden.

Godt og enkelt
Neste gang du må ut i regnet vil det igjen være folk som løper forbi deg, mens andre spaserer rolig. I ditt stille sinn kan du fundere: Vet de egentlig hvem av dem som blir mest våt? Regnet øser ned. Med fysikken på din side kan du begynne å jogge, vel vitende om at du ikke trenger å slite deg ut. Ellers er en regnjakke alltid en god idé.

Ask Juhl Markestad (b.1994) og Kristian Olsen (b.1992) studerer fysikk ved Universitetet i Oslo (UiO), med stort engasjement for fysikkens formidling og forståelse.

Flom og folkemord

Komiker Ricky Gervais er ikke den eneste med et kritisk blikk på kristendommen. I siste utgave av Argument retter biologistudent Robert Sommerfelt et akademisk blikk på flommen over alle flommer, syndefloden.

Foto: Wikipedia Commons

Flom og folkemord

I barnas kristenoppdragelse er drukning greit fordi det er Gud som står bak.

Av: Robert Sommerfelt

Syndfloden er beretningen om hvordan Noah, hans familie og en farkost full av dyr berget livet i en katastrofal vannflom. Selv etter århundrer med opplysningstid fortsetter adventistiske, frikirkelige og muslimske trossamfunn å holde fast ved en bokstavtro tolking av sine hellige tekster og insisterer på at beretningen er sann. Noen korte søk på nettet eller en telefon til disse menighetene, bekrefter at de har dette synet. Vi spør derfor: Er det greit å tro at Gud en gang valgte å utrydde så å si alle dyr og mennesker ved å drukne dem?

Syndflodtilhengerne bør få slippe til med sin argumenter. De kan ta en akademiker litt på sengen. Men når vi veier dem på den vitenskapelige vektskålen, skjer det noe interessant.

Argument 1: Flomlegendene

Hundrevis av forskjellige urfolk på så å si alle kontinenter har beretninger om en omfattende vannflom, og det hevdes blant annet i fora som «Answers in Genesis» at disse stammer fra én og samme historiske hendelse. Er ikke det logisk?

Ikke nødvendigvis. Mange andre forestillinger er like universelle som beretningen om syndfloden, uten at vi tror på dem av den grunn: Legender om ymse guder som skal ha skapt fjellene, elvene og livet på jorda; koblingen mellom bruk av hallusinogener og troen på en åndeverden; ritualer som sammenligner jordas avlinger med menneskets forplantningsevne; bilder av dyrelignende guder. Vi finner ganske like varianter av disse forestillingene på alle kontinenter, uten at vi dermed kan si at forestillingene er sanne, eller at de er nødt til å stamme fra én og samme kilde.

Argument 2: Topografi

I bokstavtro religiøse miljøer tolker man dramatiske strukturer i naturen som beviser for en global flom. Utgraving av dalfører og oppressing av fjellkjeder forklares med ett eneste gigantisk styrtregn, kolossale vannmasser i bevegelse og en brutalt tung havmasse som la press på jordskorpen. Og isen ved polene blir forklart som en etterlevning av denne kjempestormen. Hvis en geologistudent påpeker at disse strukturene er mye eldre enn 4500 år (slik Bibelen forutsetter) og ikke kan forklares med en flom, henviser kreasjonisten gjerne til at «vitenskapen har tatt feil før». Hvordan imøtekommer vi et fantasifullt verdenssyn som dette?

Avslører feil

Vitenskapen benytter mange forskjellige «klokker» til å datere materien på jorda, og klokkene har vist seg å gå likt. Isotoper av forskjellige stoffer og deres konstante nedbrytningstid sammenholdes med telling av årringer og med isboreprøver, der forskerne henter opp lange søyler av is som gir et avbilde av fortiden. Dette materialet viser at jordas fjell og iskalotter er svært gamle. Hvis historien om syndfloden er sann, må alle dateringsmetodene derfor ha nøyaktig den samme, ekstremt store feilforskyvningen. Dessuten må de svært mange og svært tykke lagene i materialet ha blitt avsatt samtidig eller i løpet av bare ett år.

I USA finnes det flere forskere som i fullt alvor forfekter et slikt syn, blant annet ved Institute for Creation Research i Dallas. De henviser til en håndfull «avslørende» historier om vitenskapelige feildateringer som tilsynelatende støtter deres syn. Men historiene inneholder som regel feiltolkinger av geologiske data som «en hvilken som helst student som har bestått et geologiemne på 100-nivå, forstår er meningsløse,» for å sitere førsteamanuensis i kjemi Karen Bartelt.

Argument 3: Frosne mammuter

I de nevnte miljøene er det også populært å henvise til frosne mammuter som har dukket frem på den nordlige halvkule de siste to hundre årene. Bilder av delvis opptinte mammuter akkompagnert med opplysninger om at de er funnet med ufordøyd planteføde i munnen, regnes som beviser på at de ble rammet av en plutselig flom for noen få tusen år siden. Overbevisende?

Egentlig ikke, for betydningen av funnene er overdrevet. Det er funnet titusenvis av støttenner fra mammuter. Men det er bare dokumentert rundt 40 mammuter med noe av kjøttet bevart, og bare fem eller seks med så å si hele kroppen intakt. Av disse er bare én mammut funnet med mat i munnen, og denne var delvis gått i forråtnelse og hadde tydelige tegn på at rovdyr hadde spist på den. Altså kan den ikke ha druknet i en plutselig flom og blitt dypfryst på et øyeblikk.

Argument 4: Plass i arken

Det er gjort omfattende beregninger for å se hvor mange dyr som kunne ha fått plass i arken. Kristenbloggen.net har valgt sauen som modelldyr for å beregne volumet. Kilden oppgir at det finnes til sammen 72.700 arter, som blir til 145.400 dyr når man regner to av hvert slag. Disse ville gjøre krav på et volum tilsvarende bare 318 amerikanske godsvogner, mens arken angivelig var på størrelse med 569 slike. Altså har man rikelig med plass til korridorer, boligrom og forsyninger.

Beregningene holder ikke mål. I dag har vi navngitt 1,9 millioner dyrearter. Det gir et plassbehov for 3,8 millioner dyr eller 15.833 amerikanske godsvogner. Og da har vi ikke tatt høyde for at det faktiske antallet eksisterende dyrearter er anslått til mellom 3 og 100 millioner.

Argument 5: Mikroevolusjon

Det siste argumentet er tilpasset evolusjonsteorien. Vårt nåværende mangfold kunne utviklet seg på noen tusen år, fra dyrene i Noahs ark. Det er riktig at fordelaktige endringer i en populasjons genforråd ofte gir overraskende hurtige utslag i seleksjonen. Men å se for seg at dagens mangfold av arter skal ha blitt til på mindre enn 5000 år, i landskaper som nylig lå i et helt år under vann, holder ikke vann. For det første ville dette forutsette en mutasjonsrate og en ombygging av kromosomene som går mye raskere enn noen genetiker vil si er mulig. For det andre ville det innebære utvikling på et mye høyere nivå enn artsnivået, noe som per definisjon er makroevolusjon, ikke mikroevolusjon. Og for det tredje ville vi ikke ha funnet fossile «overgangsformer» mellom dyregruppene i kronologiske lag, slik vi har gjort de siste 200 årene..

Med argumentet om mikroevolusjon, biter de flomtroende seg i halen. De faller for fristelsen til å salte bokstavtroen med tilsynelatende vitenskapelige argumenter, og ender opp med å hevde at evolusjonen kan virke mye raskere og enn de selv som kreasjonister egentlig ønsker å tro.

Drukning er ugreit

En from troende trenger ikke nødvendigvis å forkaste sin gudstro selv om det ikke finnes fysiske funn som støtter syndflodsberetningen. Men konsekvensene av en katastrofe som syndfloden, hvis den hadde vært sann, burde få leseren til å sette flomvannet i halsen. En slik forferdelig utryddelse av uskyldige − firbente og tobente, store som små − kan ikke forsvares simpelthen med at det var Guds avgjørelse, eller med at folk den gangen skal ha vært fryktelig slemme.

Vi bør innse hva som faktisk har skjedd på planeten de siste to millioner år. Det vil gi oss et mye bedre grunnlag for å kunne verdsette det livet vi er forunt, enten vi vil takke Gud eller naturen for det.

Robert Sommerfelt (f. 1977) studerer biologi ved Universitet i Oslo (UiO).

Hvis landene ikke fantes

Det passerer ikke en uke uten debatt om asylpolitikk og innvandring i Norge. Uansett ståsted – fra Frps Christian Tybring-Gjedde til filmskaper Margareth Olin – er mange enige om dette: Som nordmenn har vi rett til å kontrollere hvem som flytter seg over landets grenser. 
          Men har vi egentlig det? Finnes det et godt moralsk argument som gir oss retten til å kontrollere et landområde? Argument oppsøkte en av landets eksperter på området for å finne ut om begrunnelsen for vår strenge grensekontroll holder mål.

Foto: Sarah Yasin

Hvis landene ikke fantes 

Mangler Norges grensepolitikk et moralsk grunnlag? 

Av Espen D. Stabell

Kim Angell (33) er doktorgradsstipendiat i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Han har i en årrekke forsket på det moralske grunnlaget for det statsviterne kaller «territorielle rettigheter». Det vil si en gruppes rett til å kontrollere et avgrenset landområde ved å utforme lovverket som gjelder der, men også å kontrollere grenseoverganger og naturressurser.

          Angell kan fortelle at en av de hyppigst brukte, og mest omdiskuterte, begrunnelsene for territorielle rettigheter, er inspirert av den britiske filosofen John Locke (1632-1704). Locke hevdet at moralsk rett til eiendom er basert på arbeid.

Å rulle i møkka
John Lockes teori går ut på at man kan opparbeide seg eiendomsrett til en ting eller et område gjennom å «blande» inn sitt eget arbeid med det man vil eie. Ideen kan tolkes på minst to måter, forteller Angell. Den ene tolkningen, som kan kalles «fortjenesteargumentet», går ut på at arbeidet øker objektets verdi. Grovt sagt: Gjennom for eksempel å dyrke et stykke upløyd mark, øker man jordlappens verdi. Når man har gjort det, fortjener man å beholde fruktene av sitt eget arbeid. Den andre tolkningen er «autonomibasert». Her «blander» man sitt eget arbeid med et objekt ved å gjøre objektet sentralt i sine livsplaner.
          -Mennesker knytter seg ofte nært til spesifikke ting – vår første sykkel eller hytta på fjellet. Tilknytningen kan bli så sterk at kontroll over objektet er avgjørende for vår identitet og måte å leve på. Å fratas eiendommen, er da en alvorlig innblanding i ditt liv. Det krenker din autonomi. Dette gir grunn for å la objektet forbli i din kontroll, forteller etikkforskeren.

Nedarvede grenser
Men ideen om landrettigheter gjennom arbeid møter problemer: Hvordan kan vi begrunne moralsk at barna av de som har opparbeidet seg landrettigheter skal ha de samme rettighetene som sine foreldre?
          - Vi kan se rent pragmatisk på det, og si at det av hensyn til internasjonal stabilitet bør være en sterk kontinuitet mellom generasjonene, sier Angell, og utdyper:
          - Hvis man skulle gjøre det til et helt åpent spørsmål hvem som har rettigheter over et landområde hver gang en ny generasjon vokser opp, kunne dette lett føre til mer krig og konflikt. Det eksisterer en rekke normer i internasjonal politikk som ikke nødvendigvis er velfunderte moralsk sett. Men de bidrar til å opprettholde en viss grad av fredelig samhandling mellom stater, noe som åpenbart er av stor moralsk verdi.

Tilfeldig statsborgerskap
En ting er å være barn av privilegerte foreldre, noe annet er å være født norsk. Det siste er som å vinne ti ganger i lotto. Bare ved å bli født i et langt, kaldt land i nord, har vi mye større muligheter i livet som en kvinne på landsbygda i Kongo. Å forsvare slik flaks, kan være et moralsk problem.
          - Mange mener at flaks ikke bør spille noen rolle i rettferdig fordeling av goder: Vi skal dømmes ut fra våre handlinger, ikke ut fra gener, sosial bakgrunn, eller andre tilfeldige faktorer. Og i den grad en persons fødested bestemmer statsborgerskap, kan vi anse fordelene og ulempene statsborgerskapet som tilfeldig fordelt. Fra et slikt perspektiv er det dermed ikke berettiget.
          Kim Angell understreker at alle mennesker, uansett fødested eller bakgrunn, ideellt sett bør ha samme mulighet til å skape gode, meningsfulle liv for seg selv. Når grensekontrollen blir et hinder for dette, mener han det kan settes spørsmålstegn ved dagens system, der stater har full kontroll over egne grenser.

Å eie et land

Grenseforsker: Kim Angell forsker på politisk filosofi
ved Universitetet i Oslo og forsøker å svare på et
spørsmål de fleste tar for gitt: Hvordan kan vi moralsk
begrunne retten til å eie et land og kontrolere et landområde? 

          - Et vanlig utsagn i innvandringsdebatten er at «vi eier dette landet, dette er vårt land». Kan dette begrunne at vi ekskluderer de som ikke tilhører gruppen vår? For eksempel innvandrere?
          - Et slikt utsagn kan være både viktig og riktig fra et juridisk ståsted. Men fra et moralsk perspektiv er det ganske uinteressant, konstaterer Angell.
          - Påstanden om eierskap til et land trenger selv en moralsk begrunnelse. Hvem som eier landet er en konklusjon på et resonnement, ikke et argument i seg selv.

Krav på beskyttelse
Norges strenge asylpolitikk blir ofte begrunnet med at fremmede verdisyn kan komme i konflikt med vårt eget. Men det moralske grunnlaget for slike argumenter er ofte utilstrekkelig, ifølge Angell.
          - Det er moralsk relevant at folk får leve sine liv uten ytre innblanding, og slike argumenter har en viss tyngde. Men de kan ikke brukes til å utestenge folk som er i alvorlig nød. Her må vi sette foten ned.
          - Mennesker som kommer utenfra har krav på et minstemål av beskyttelse, og å leve anstendige liv. Dette gjelder selv om deres tilstedeværelse vil kunne øke konfliktnivået i mottakerlandet. Vår levemåte og våre verdier kan bli utfordret, men vi har likevel en plikt til å ta dem inn. Deres grunnleggende menneskerettigheter veier tyngre enn vår rett til å fortsette å leve slik vi alltid har gjort.

Dårlige argumenter
          - Finnes det et solid filosofisk grunnlag for grensepolitikken slik den føres i Norge og Europa i dag?
          - Hittil har jeg ikke sett noen overbevisende moralske argumenter som rettferdiggjør det omfattende settet av rettigheter som stater de facto gjør krav på i dag. Men å gjennomføre radikale endringer i dagens grensepolitikk, basert på ideelle moralske prinsipper, kan gi skadelige resultater dersom stater ikke følger dem opp tilstrekkelig i praksis.
          - Men finnes da holdbare filosofiske argumenter for oppløsning av alle landegrenser?
          - Hvis vi snakker om hva som bør gjøres i overskuelig fremtid, kjenner jeg ingen. Landegrenser er ikke verdifulle i seg selv. De eksisterer fordi det å operere med en eller annen form for territoriell jurisdiksjon rett og slett har vist seg å gi bedre resultater for folk flest, sier Angell. Han viser til tiden før de moderne statsdannelsene, da lovverket i Europa var knyttet til enkeltpersoner og ikke territorium.
          - Folk reiste rundt med egne lovverk – og hærer for å håndheve dem. Kom man i konflikt med mennesker som fulgte andre lovverk, måtte det løses med vold. Det er lett å forstå at dette kunne bli kaotisk. For å oppnå stabil, fredfull samhandling mellom mennesker, er det bedre at lovverket gjelder for et fastlagt territorium. Et system av territorielt definerte stater er derfor berettiget, sier Angell, og legger til:
          - Men hvor lukkede statsgrenser bør være innenfor et slikt system, er et annet spørsmål.

Like muligheter
Ut fra et moralsk perspektiv, ville du, dersom du var enerådende sjef for Norges landegrenser, gått inn for å åpne grensene?
          - Overordnet ville jeg styrt etter idealet om at mennesker skal ha lik mulighet til å leve gode liv. Og det gjelder ikke bare norske borgere, men mennesker generelt, innenfor og utenfor landets grenser.
          - Norge har etter min mening kapasitet til å ta inn flere flyktninger. Det ville ikke ødelegge det norske samfunnet. Vi kan også overføre en større del av inntektene fra naturressursene vi kontrollerer til andre. Vi har full juridisk kontroll over disse naturressursene, men det finnes få gode moralske argumenter i litteraturen for hvorfor stater skal ha så sterke rettigheter på dette området, sier Angell.
          Men ingenting av dette trenger å innebære at grensene skal åpnes helt opp, poengter Angell. Kanskje tvert imot.
          - Noen utviklingsland opplever hjerneflukt, med store konsekvenser for livet til de som blir igjen. Kanskje det er hensiktsmessig å gi bort en større del av våre inntekter fra naturresurser, og forsøke å skape utvikling gjennom investeringer lokalt. Eller å la en forfulgt folkegruppe danne egen stat på deler av norsk territorium – hvis dette gir bedre uttelling enn å integrere dem i Norge. Vi må finne ut hva som bringer oss nærmest idealet om at alle skal ha like muligheter. Da må vi ta disse spørsmålene i betraktning når vi skal utforme vår grensepolitikk, sier PhD-stipendiaten.

Kim Angell (33) er stipendiat ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Han har nylig levert en avhandling om det moralske grunnlaget for rett til territorium, basert på en diskusjon av filosofene John Locke (1632-1704) og David Miller (1946-). Han forsvarer avhandlingen i løpet av våren.

Espen D. Stabell (f. 1979) studerer filosofi ved Universitetet i Oslo, og er temaredaktør i Argument.